Laakes beretning
Hvordan Dørumsgaard-samlingen kom til Stavanger – en personlig beretning av Olav T. Laake
Det hele begynte med vennskapet mellom Arne Dørumsgaard og sangeren Gunnar Sandvold fra Stavanger. De hadde kjent hverandre i mange år og hadde utviklet et varmt vennskap. Sandvold la selvfølgelig merke til Dørumsgaards unike samling av lydopptak og mente at dette burde komme til Norge – aller helst til Stavanger. Men Dørumsgaard måtte bare fortelle den triste sannhet – at norske myndigheter overhodet ikke var interessert.
Journalist Fredrik Koch – kulturjournalist i Stavanger Aftenblad – fikk vite om saken, og sammen med fotograf Egil Eriksson oppsøkte han Dørumsgaard i dennes hjem i fjellandsbyen Marzio i Nord-Italia. Ved hjemkomsten til Stavanger skrev han en stor, illustrert artikkel i Stavanger Aftenblad: «Århundrers musikk og Østens poesi». Den ble publisert 19. februar 1983.
Artikkelen, som var velskrevet og godt illustrert, fylte en helside i Stavanger Aftenblad. Der fikk vi Dørumsgaards livshistorie, og ikke minst en fyldig omtale av hans to store prosjekter: gjendiktninger av Østens klassiske poesi og oppbyggingen av lydarkivet.
I artikkelen ble det opplyst at han fra 1951 og – etter planen – frem til 1985 ville ha utgitt 28 bøker med gjendiktninger foruten sammenbindende kulturhistoriske og politisk-historiske tekster. Arbeidet ble utført med støtte av Kulturrådet. Det ble karakterisert som en pionerinnsats uten sidestykke i nordisk litteratur. I 1979 ble gjendiktningen i samlingen «Føniksfuglen og dragen» belønnet med Norsk Oversetterforenings Bastianpris.
Da Koch besøkte Dørumsgaard, var han mest opptatt av det lydarkiv som han hadde bygd opp gjennom mange år, og som han – forgjeves – hadde tilbudt den norske stat. Fra artikkelen siterer jeg:
«Det fins ingen privat samling i Europa maken til denne, sier Dørumsgaard selv. Den omfatter hele den vestlige kulturs musikk i utvalg, og inneholder dessuten en mangfoldighet av lydopptak med intervjuer med framtredende politikere, forfattere, musikere og andre kulturarbeidere fra vår egen tid. Samlingen inneholder ca. 15 000 timer lydbåndopptak av alle slag. Den teller vel 6000 LP-plater og bortimot 1200 plater av 78-modellen. I musikksamlingen inngår biografier, musikkhistoriske bøker, innbundne samlinger av platekritikker, platekataloger, musikktidsskrifter og partiturer. Ved meget planmessig radiolytting gjør Dørumsgaard selv stadige opptak av musikk og tale, og han har bytteforbindelser med andre samlere mange steder i verden.»
Jeg var formann i Stavanger kulturstyre den gang. Jeg leste selvfølgelig artikkelen, og ble dypt imponert over Dørumsgaards innsats. Desto mer forbauset og forbannet ble jeg da jeg i slutten av artikkelen fikk lese om norske myndigheters skremmende likegyldighet. Riktignok hadde Dørumsgaard etter mye slit og mye krangel fått dem til å bevilge høyst nødtørftige midler til dekning av rene utgifter, men ikke et øre til Dørumsgaards eget, meget omfattende, arbeid med supplering av samlingen, vedlikehold, katalogisering osv. Som nevnt hadde han tilbudt Staten å overta det hele, men forgjeves. Lenger enn ut året 1982 ville han ikke klare å holde det gående på denne måten, men ventet likevel på et siste svar i 1983. Var svaret negativt også nå, måtte samlingen nedlegges.
I påvente av Statens endelige standpunkt, var det ikke stort å gjøre for en utenforstående.
18. mai 1983 presenterte norsk TV et program om Dørumsgaard. Der snakket han om samlingen og ble både rød og varm når han kom inn på norske politikeres manglende interesse for å sikre samlingen for Norge. Alt han sa ga klare signaler om at Staten fremdeles var uinteressert, og at det var stor fare for nedleggelse, dvs. salg til interessenter i utlandet. Norske interessenter hadde Dørumsgaard hørt lite om. Det slo meg straks at denne samlingen måtte vi prøve å få til Stavanger – jeg mente at den ville ha stor betydning for utviklingen av kulturlivet, og ikke minst musikkmiljøet i byen vår. Studenter og forskere ville få muligheter som ingen andre steder i Norge kunne tilby. Stavangers muligheter for å bli universitetsby kunne styrkes osv.
Jeg var selvsagt redd for at andre – kanskje andre norske byer – skulle vise interesse etter TV-programmet, og ringte samme kveld til Dørumsgaard i Marzio. Han tente på ideen om at samlingen kunne komme til Stavanger, men han hadde enda ikke helt oppgitt håpet om statlige midler. Han tilføyet forresten at dette var første gang han overhodet hadde hørt noe hyggelig fra en norsk politiker! Ellers syntes han det var kjekt å få henvendelse nettopp fra Stavanger hvor han hadde sin gode venn sangeren Gunnar Sandvold.
En stund etter fikk jeg beskjed om at Staten hadde svart definitivt nei til å bevilge mer til driften av samlingen, og via Sandvold fikk jeg melding om at Dørumsgaard kunne være moden for en samtale med meg igjen.
Dermed begynte snøballen å rulle – dvs. den politiske behandlingen i Stavanger kunne starte. Hadde jeg visst hvor vanskelig dette ville bli, hadde jeg kanskje ikke begynt på det.
Riktignok var Dørumsgaard generøs nok til å tilby samlingen av plater, andre lydopptak, musikklitteratur osv. til Stavanger kommune for kr. 1,-.
Men: samlingen skulle bero hos Dørumsgaard, i Marzio, så lenge han levde. Videre skulle han ha et fast årlig beløp til dekning av driftsutgiftene og en beskjeden »konservator-godtgjørelse». Til å begynne med var beløpet ca. kr. 80.000 pr. år, men p.g.a indeksregulering m.v. steg beløpet slik at det på slutten var kommet opp i ca. kr. 200.000.
Forståelig nok var saken politisk omstridt fra første stund. Trang kommuneøkonomi ble påberopt. Andre kulturpolitikere mente at deres hjertesaker måtte prioriteres høyere. Og så hadde vi alle de andre talsmenn for skole, sosiale saker, veg, vann osv. som mente at det hele var et sjansespill. I mitt eget parti var det stor motstand – og jeg forstår dem. Ikke minst var saken enhver rådmanns skrekk: her var det en geskjeftig kulturpolitiker, som pr. definisjon svevet i skyene, som ville pådra kommunen store (etter pengeverdien den gang) årlige utgifter for et ubestemt tidsrom. Og alt dette uten at kommunen fikk samlingen oversendt til Stavanger – tvert imot skulle den være i Dørumsgaards varetekt så lenge han levde.
Etter at en fortropp fra kommunen hadde besøkt Dørumsgaard i 1984, fikk vi overtalt formannskapets flertal til å sende en offisiell delegasjon til Marzio i oktober samme år, og der undertegnet vi kontrakt. Kontrakten var i hovedsak skrevet i samsvar med de retningslinjer som er nevnt ovenfor. Kommunen skulle sørge for opprettelse av en stiftelse: Norsk Lydinstitutt, som skulle overta det som ble kalt Dørumsgaard/Valenza-samlingen (Valenza var fru Dørumsgaards etternavn). Kontrakten ble inngått med forbehold om godkjennelse fra Stavanger formannskap.
Så var det på an igjen, med mye tautrekking, mye skrik og skrål og sure miner, men tilslutt gikk det. I 1986 ble stiftelsen Norsk Lydinstitutt opprettet. Stemmetallene i formannskapet var 11 mot 8. Så knepent var det at et forslag om avvikling av hele forholdet til Dørumsgaard bare så vidt ble nedstemt. Jeg kan tilføye at saken fram til 1990 ble behandlet hele 26 ganger i et eller annet kommunalt utvalg – hele tiden med store dissenser.
En ting var den interne kamp i Stavanger kommune. Som en forstår, satt vi med hjertet i halsen i årevis.
En til tider minst like hard kamp hadde vi vis a vis Dørumsgaard. Vi var vel kjent med hans innsikt, energi, vilje og kamphumør, men var nok uforberedt på styrken i hans engasjement. Han var særdeles bestemt m.h.t. alt som hadde med samlingens ivaretagelse og utvikling å gjøre, og han viste ingen nåde de gangene vi var uenige med ham og sa nei til hans krav. Han gikk så langt som å true med å sette hele saken på spissen, mens han hele tiden slynget de voldsomste tordenkiler mot oss slik den olympiske Zevs gjorde fra sitt fjell. Men de hissige diskusjonene med Dørumsgaard var inspirerende i seg selv, og styrket oss i vår kamp mot byråkrater og (andre) politikere.
Etter hvert roet alt seg. Førsteamanuensis Per Dahl var stadig i Marzio – og siden Arne Dørumsgaard hadde den største respekt for Dahls fagkunnskaper – fungerte Dahl som en utmerket ambassadør for oss. Ikke minst fikk det stor betydning at Arne Dørumsgaards sønn Terje sa seg villig til å være med i stiftelsens styre. Han ble en fremragende «utenriksminister» og fredsforhandler.
Så er etter hvert alt kommet på plass. Takket være stadig mer forståelsesfulle politikere i Stavanger, takket være rådmann Ole Hetland, tidligere kultursjef Rolf Norås og andre i administrasjonen ser det hele ut til å utvikle seg i riktig retning. Men jeg krenker neppe noen når jeg på vegne av meg selv og det første styret i stiftelsen retter en spesiell takk til rektorene Per Dahl og Odd Leren, og – spesielt – tidigere kultursjef i Stavanger, Kristoffer Galtung for de store byrder de påtok seg i den første avgjørende tiden. Jeg vil fremheve Jacqueline von Arb og det fremragende katalogiseringsarbeid hun utførte. Mange andre fortjener å nevnes ikke minst de politikere som våget sin politiske skalp på det som så ut til å være et tvilsomt foretagende.
La oss for all del ikke glemme den innflytelse som sangeren Gunnar Sandvold utøvet — uten ham ville nok ikke Dørumsgaard hatt noen spesiell godhet for Stavanger! Fredrik Kochs artikkel var veldig god å ha i den politiske argumentasjon – den åpnet øyne som før var nokså gjengrodd!
Intet stort prosjekt skyldes en enkelt person. I den utstrekning jeg er blitt omtalt som stiftelsens far, vil jeg svare slik som rektor Odd Leren sa: Vi har Askeladden, men la oss ikke glemme «Askeladden og de gode hjelperne»!
Stavanger, 9. desember 2006
Olav T. Laake